Gode bøker er god næring. Men bransjen sliter med overvekt.
En ny boklov er på trappene. Kanskje. Den skal i så fall erstatte Bokavtalen, en frivillig overenskomst mellom medlemmene i Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen.
Bokavtalens viktigste punkt er fastprissystemet. Det går ut på at forlagene får diktere en utsalgspris på bøker i utgivelsesåret og fram til 30. april det påfølgende år.
Det som skiller kartellvirksomhet fra Bokavtalen, er at mens – la oss si, rent hypotetisk, entreprenørselskapene Veidekke og NCC ble enige om prising og markedsdeling seg imellom, så ville det vært lovstridig og Konkurransetilsynet måtte ha grepet inn.
Bokavtalen, derimot, er sanksjonert av staten.
På begge sider av bordet
Det andre som skiller Bokavtalen fra andre overenskomster, er at avtalepartene sitter på begge sider av bordet. På den ene: Representanten for de største forleggerne som Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm. På den andre siden: Representanten for eierne av de største bokhandlerkjedene Ark, Norli og Tanum, som er Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm.
En nærliggende parallell er landbruksoppgjøret og forhandlingene der i gården. De fører frem til en avtale med økonomiske konsekvenser for bønder, forbrukere, markedsregulatorer, grossister, dagligvareforhandlere samt logistikkledd.
I motsetning til Bokavtalen er dette et faktisk oppgjør. Mellom råvareprodusentene og deres organisasjoner i ett hjørne; staten (som subsidiegiver, men også momsmottager) i et annet; i det tredje står markedsregulator (og sekunderer bøndene, det skal sies), mens det fjerde er befolket med grossister, kjøpmenn og kolonialmajorer.
La oss si at matbaronene posisjonerte seg i alle fire hjørner, forlangte momsfritak og unntagelse fra konkurranseloven og begrunnet dette med selvforsyningsgrad og mattrygghet. Ville vi ikke bedt dem dra lenger ut på landet med den?
Det norske kulturlandskapet
Siden vi er på jordet allerede, er argumentene for en norsk litteraturpolitikk ikke ulike de vi kan føre i marken for en norsk landbrukspolitikk. Eller de bør være det. Selv kommentatorer og urbane lederskribenter som innimellom gir etter for primitivt bondehat (nå kommer jeg til å få mail fra Trygve Hegnar), mener det er riktig å ha en politikk som ivaretar det norske kulturlandskapet.
Da innrømmer vi samtidig at det må vi koste på oss.
I bunn og grunn må en boklov handle om det samme.
Det er en lov som må romme forleggeres mulighet til å tjene penger på å utgi norsk litteratur, fortrinnsvis med marginer som gjør at forfattere som skal ta opp arven etter Nesbø og Kjærstad har en mulighet til å vokse frem. Da må de få prøve seg på et lesende publikum, selv om dette skulle vise seg smalt.
Bokhandlerdøden
Samtidig må en lov vurdere salgs- og distribusjonsleddet slik at dominerende eiere ikke fristes til kun å satse på travere fra egen stall.
Ifølge Bokhandlerforeningens direktør Trine Svensen, er den fysiske bokhandelens synliggjøring av bøker et avgjørende bidrag til lesingen. I et innlegg i Dagens Næringsliv skriver hun at «tilgangen til bøker via internett er fantastisk for dem som vet hva de skal ha, men den bidrar ikke til økt lesing». Hun legger til at leseforståelsen hos barn og unge forsvinner om bokhandelen forsvinner. I Sverige har bokhandlerdøden vært påfallende siden friprisslippet på bøker for førti år siden. Til forveksling lik utviklingen på gläsbygden da svenskene la om landbruksstøtten.
Monopol
Med smørkrise og eggkrise og ribbekrise i hu, kan det være grunn til å minnes hva som skjer når markedsregulator også er markedsaktør. Er det bra litteraturpolitikk at to aktører, Bladcentralen og Interpress (eid av henholdsvis forlagene og Narvesen) har monopol på distribusjon av bøker til Distrikts-Norge? Tall fra Bok & samfunn i vår viste at knappe ti prosent av alle bøker som ble utgitt i fjor, ble distribuert til norske lokalsamfunn utenfor de største byene. Syv forlag i Oslo bestemmer hva folk på Vestlandet, i Namdalen og Henningsvær skal lese.
Ideelt burde en boklov også ivareta forfatternes interesser. Ikke at det er en menneskerett å få utgitt bøker, snarere tvert om, men de originale norske stemmene vi har må gis anledning til å leve av det de begår. Slik tettheten av manikyrerte matmilliarder er vesentlig høyere på Nesøya og i Holmenkollen enn av matproduserende bønder uten en gang negler igjen å ha dritt under, ligger forleggere høyere på inntektstoppen enn dem som leverer råvarene. For alt jeg vet kan dette være som fortjent, men forholdstallene sier også noe om en bransje som har en del å gå på.
Boklov
Til sist vil en boklov som ikke tar opp i seg e-boken og hele fastprisproblematikken, være en ugyldig lov. Den vil være utdatert før den implementeres.
Kulturminister Anniken Huitfeldt har fått mange kompliserte saker i fanget, men bokloven – som hun selv har initiert – vil bli en av de vanskeligste å håndtere. Den kan bli stygg, men effektiv. Det er bare er en tøddel som skiller boklov fra Boklöv.
.
(Denne kommentaren er også publisert i VGs papiravis 4.1.2012)